Vi har tatt for oss tre forkjellige urfolksgrupper. Inuittene (Eskimoene) lever i et kaldt klima, og kler seg i varme pelsplagg. Khoekhoene og Aboriginerne lever begge i varme strøk, og hadde ikke på seg annet enn små ”truser” nedentil. Nå for tiden bruker de mer normale klær, på grunn av sosialiseringen. Men det er store forskjeller på hvordan de levde. Inuittene og Aboriginerne levde begge av jakt og fiske. Khoekhoene levde av jordbruk og lignende.   Når det gjelder våpen og jordbruksutstyr, finner vi mange likheter. Alle lagde våpnene selv, enten av steiner og tre eller av dyrebein. Sosialt sett har vi valgt forskjellige urfolk. Inuittene lever ganske så alene, og er derfor ikke i konflikt med andre urfolksgrupper. Khoekhoene var/er et fredelige folk, og var venner med alle uten om de hvite. Begge de to sammenstøtene de hadde med hvite, tapte de. Aboriginerne derimot sloss bare med hverandre, men det i svært liten grad.  Aboriginerne og Khoekhoene har lidd mye etter at de hvite kom og tok landet deres. Inuittene har heldigvis ikke hatt samme problem, selv om det kanskje er de som vil lide mest på grunn av den økte drivhuseffekten. 

Definisjonen på et urfolk er et folkeslag som ikke kan forbindes med industriell økonomi eller som er knyttet til statlig polistiske organisasjoner. Ifølge FN finnes det rundt 5 000 forskjellige grupper urfolk. Man regner med at omkring 350 millioner mennesker rundt om i verden regnes som urfolk, og disse lever rundt i 70 forskjellige land. Situasjonen til de forskjellige urfolkene varierer fra hvor i verden de lever. Urfolkene blir mange steder tvunget til å leve som staten tilsier.

FN arbeider for å forbedre forholdene til urbefolkninger og sikre dem rettigheter. Og som alle mennesker har de rett til menneskerettighetene. Men de har også laget en konvensjon/ erklæring for urbefolkninger og stammefolk. Men menneskerettighetene er ikke bindende for noen medlemsland, FN vil bare at landene skal følge dem. Menneskerettighetene er en erklæring og ingen av erklæringene er bindende. Erklæringene er rettesnorer som beskriver som prinsipper, de er mer som retningslinjer. Men når en konvensjon blir ratifisert av et land er de bindende. Og det skal tilpasse landets lovverk. Ratifisering vil si at landet godtar konvensjonen og de arbeider for å oppfylle innholdet for landets innbyggere. Landet må rapportere jevnlig til FN om hvordan det går med gjennomføringen.

 Derfor lager de også konvensjoner som er nesten like erklæringene for å prøve å få land til å skrive under. Det er også laget en konvensjon for urbefolkningers rettigheter. Konvensjonen minner om erklæringen om Verdens menneskerettigheter, konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Den har tatt i beregning av utviklingen i folkeretten siden 1957 og situasjonen for urbefolkninger rundt om i verden har det blitt et behov å vedta nye internasjonale standarder. Den er laget for urbefolkningers ønskemål om kontroll over egne situasjoner, sin livsform og økonomiske utvikling, om å opprettholde og utvikle sin egen identitet, språk, og religion innenfor staten de lever i. Konvensjonen består av 44 artikler, og er delt inn i 10 deler. Blant dem er Alminnelige retningslinjer, Landrettigheter, Sysselsetting og arbeidsliv og Trygd og helse. Jeg har ikke klart å finne ut hvilke land som har underskrevet konvensjonen. FNs organisasjoner jobber også for urfolk, organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) og Verdens helseorganisasjon (WHO).

Både Aboriginere, Inuitter og Khoekhoene har kjempet for sine rettigheter, landområder og erstatningskrav. Og alle har fått hjelp fra FN angående dette, siden de har rettigheter som urfolk. Khoekhoene har kjempet for å få tilbake landet sitt, og erstatninger for alt som har skjedd under Apartheid. Inuittene har fått tilbake 44 millioner kvadratmeter i Alaska. Aboriginerne krever bruksrett til landet sitt, men ikke eiendomsrett. De vil bare leve som de gjorde for mange tusen år siden. De kjemper enda.

Verdens miljøutvikling kan være farlig for verdens urfolk 

Inuittene lever i Canada, Alaska og i Sibir. Her er det er et kjølig kaldt klima som inuittene har klart bedre enn noen andre, å tilpasse seg. Men jorden er i forandring. Forurensningen forandrer klimaet på jorden og gjør det varmere. Drivhuseffekten øker og jordens gjennomsnittstemperatur stiger. Dette fører til at det kalde klimaet der Inuittene bor blir varmere. De blir nødt til å tilpasse seg et nytt klima. Polene og isbreene smelter og mange av ressursene til Inuittene minker eller forsvinner helt. Det vi må huske er at dette er ting som kan skje. Det er ikke bare polene som smelter og vannstanden som stiger som er problemet. Vi risikerer å miste et urfolk. Ingen is, færre ressurser Inuittene kan utnytte. Det er viktig at vi tenker på hvor stor forandring CO2 utslippene kan ha på folks liv. Vi må minke CO2 utslippene, vi er nødt til å minke bruken av verdens lagerressurser.   

Men det er ikke bare Inuittene som får problemer som følge av klimaendringene. Alt levende på denne jord fra menneske, til dyr og planter blir påvirket i større eller mindre grad av drivhuseffekten. Som et eksempel på dette kan vi ta for oss aboriginerne som lever i Australia. Mesteparten av Australia har et varmt klima, og man skulle kanskje ikke tro at de som lever i Australia fikk store problemer av at klimaet på jorden steg med en grad eller to. Men det er ikke bare temperaturen som er et problem. Aboriginerne er plaget av et stort hull i Ozonlaget som er rett over Australia. Dette fører til at de får mer UV-stråling enn normalt, og mer enn kroppen er i stand til å forsvare seg mot. Dette fører til at mange Aboriginere får sykdommer og andre skader som konsekvens av strålingen. De er spesielt plaget med at mange får kreft.  

Klimaet i Sør-Afrika er veldig varmt, og temperaturen bare stiger og stiger. Hvis denne stigningen fortsetter kan det føre til at enkelte steder blir ubolig for mennesker. Dette kan blant annet gå ut over Khoikhoi som lever i dette området. De blir da nødt til å flytte og tilpasse seg et annet sted. Selv om det ikke er så mange Khoikhoi som lever som de gjorde før, går det fortsatt ut over de som er igjen – de som bevarer den gamle kulturen. 

Som en liten konklusjon kan vi si at vi alle har et ansvar. Vi MÅ redusere utslippet av CO2 og andre gasser. Det går selvfølgelig ikke bare utover urfolkene, det går utover oss ALLE! Vi må hjelpe oss selv, og andre. Fortsetter det sånn som nå, risikerer vi bl.a. å ”utrydde” flere urfolkgrupper.

Velkommen til vår fantastiske Blogg om urbefolkninger!

 Hilsen: Truls, Mathias, Andrea. W og Vilde. O fra ELvebakken vgs i klasse 1STB og 1SPA